Forskere trodde pygmeene var «missing link»

Vitenskapelig rasisme: Pygmeen Ota Benga (1883-1916) representerer et av de mørkeste kapitlene i amerikansk vitenskapshistorie. Alle fotos: Discovery Institute, Seattle.

Forskere trodde pygmeene var «missing link»

10. februar 2021 kl. 14:51
Dag ErlandsenJournalist og daglig leder

For rundt 100 år siden trodde amerikanske forskere at pygmeer fra Afrika var det ukjente mellomleddet mellom menneske og ape. I dyrehagen i Bronx ble 23 år gamle Ota Benga på 150 cm utstilt i et apebur.


– Dette at man fremstilte pygmeene som det laveste nivået på menneskets utviklingslinje var ikke noe som bare ble hevdet av underholdningsbransjen, sier professor Pamela Newkirk, forfatter av boka om Ota Benga. Hun peker på at ledende vitenskapsmenn fra både Harvard, Princeton og Columbia universiteter gjentatte ganger hevdet at den afrikanske rasen var et mellomledd mellom orangutanger og mennesker.

Bok og dokumentarfilm
Journalist og professor Newkirk, som også har vunnet Pulitzerprisen, utga i 2015 boka Spectacle: The Astonishing Life of Ota Benga. Boka er utgangspunktet for dokumentarfilmen «Human Zoo» (2018), og nederst i denne artikkelen finner du lenka til den 55 minutter lange prisbelønte dokumentarfilmen.

– At folk 100 år senere opprettholder forestillinga om europeisk overlegenhet og afrikansk underlegenhet burde ikke komme som noen overraskelse, sier Newkirk, med klare hentydninger til den politiske situasjonen i dagens USA.

Professor Pamela Newkirk har skrevet boka om Ota Benga.

Mennesker på utstilling
Filmen, som har fått det fulle navnet Human Zoos: American Forgotten History of Scientific Racism løfter fram den ukjente historien om amerikansk rasisme i vitenskapens navn. Den dokumenterer hvordan tusenvis av urmennesker fra ulike verdensdeler ble vist fram offentlig over hele USA, og trakassert, ydmyket og spottet.

Fremvisningene av urfolk ble arrangert med entusiastisk applaus fra den vitenskapelige eliten – og ukritisk støtte fra den amerikanske pressen, fremholder Newkirk.

Norsk vitenskapelig rasisme
Også i Norge har vi opplevd vitenskapelig rasisme, og i fjor startet en debatt om Carl von Linnés etterord, etter at bydelspolitikere i Oslo krevde å få fjernet eller endret teksten på en benk i Botanisk hage, satt opp til minne om von Linné. Snart 250 år etter at han gikk bort, blir den svenske naturforskeren nå anklaget for å være rasist.

Mange skrev om saken i norske aviser i fjor. Her er for eksempel historiker Jon Røyne Kyllingstads syn på saken.

I boka Hva er et menneske verdt? Evolusjon og rasebiologi i et historisk perspektiv går lege Fred Andersen fra Nordland dypere til verks, med fokus på overgrep som ble gjort mot den samiske befolkningen – og ikke minst årsakene bak. Og når årsaken skal fram, kommer man ikke unna Darwin, mener han.

Andersen har jobbet med disse spørsmålene i mange år. Fire år før utgivelsen av boka, i 2015, skrev han en artikkel i bladet i Origo om den norske raseforskninga, en artikkel som også er publisert på Universitetet i Tromsøs offisielle side Munin. Du kan lese artikkelen her.

Også NRK har fokusert på denne forskninga. Det kan du lese mer om her.

«Apemannen» var amerikaner
Tilbake til den amerikanske dokumentarfilmen. Den starter med «avdukingen» av en sensasjonell oppdagelse i et museum New York i 1859: En vaskekte «apemann».

Sensasjonen i New York dukket opp bare tre måneder etter at Charles Darwin hadde publisert sitt berømte verk, Artenes Opprinnelse. Verden hungret etter stoff om apemennesker, og alt som kunne linkes opp til den sensasjonelle boka fikk automatisk nyhetsjegernes oppmerksomhet.

På PT Barnums populære museum ble gjestene fortalt at jegere nylig hadde fanget en ukjent mellomform mellom menneske og ape, dypt inne i den afrikanske jungelen. Nå hadde forskerne fastslått at individet, som de bare kalte «The What is it?» faktisk var en mellomting mellom menneske og ape.

«The What is it?» ble vist fram i 1859, bare tre måneder etter utgivelsen av Darwins «Artenes opprinnelse».

Historien var imidlertid en velplassert bløff. Den såkalte sensasjonen var en amerikaner ved navn William Henry Johnsen.

Men spiren var sådd. Jakten på «the missing link» var i gang.

Bløff: William Henry Johnsen ble stilt ut på museum som et levende Missing link. Bløffen ble avslørt, men Johnsen ble berømt og kunne resten av sitt liv leve godt i den amerikanske underholdningsindustrien.

«Big Business»
I 1903 ble Ota Benga og sju andre pygmeer tatt til fange av den tidligere misjonæren Samuel Phillips Verna og sendt til USA som eksotisk underholdningsinnslag.

Vitenskapelig oppdrag: Oppdagelsesreisende Samuel Phillips Verna, tidligere misjonær, dro til Kongo for å jakte på pygmeer. Også dette «eventyret» ble en del av underholdningsindustrien.Bak «bestillingen» stod antropologisten William McGee, som så de ulike menneskelige kulturene som bevis på evolusjonen. McGee hadde fått i oppdrag å fronte de menneskelige kulturer på verdensutstillinga i 1904, og det var dit de åtte pygmeene skulle sendes.

Antropologisten William McGee ville ha folkegrupper fra de mest fjerntliggende strøk til verdensutstillinga i St. Luis.McGee hadde store planer om å presentere menneskets evolusjonshistorie ved å vise fram eksempler på det han betraktet som lavere stadier av den menneskelige rase, en oppfatning som reflekterte hovedstrømmen blant antropologer på denne tida.

På arrangementet i St. Louis ville McGee stille ut ikke-hvite folkegrupper fra de mest fjerntliggende kyster, som Ainu-folket i Japan, patagonianere fra Sør-Amerika og negritos fra Filippinene, raser som ifølge forskerne befant seg på nederste i nivå i den menneskelige evolusjonen.

Bak gjerder ble de ulike urfolkene samlet i landsbyer, utformet mest mulig slik de bodde i sine respektive hjemland. Over fire millioner mennesker skal ha gjestet utstillingsområdet.

«Pygmeer fra det mørkeste Afrika», «barbarer» og «hundespisende hodejegere fra Filippinene» var bare noe av det du kunne se på verdensutstillinga i St. Louis i 1904.

Da utstillinga var over, ble syv av de åtte pygmeene sendt tilbake til hjemlandet. Men Ota Benga ble holdt tilbake. Og i 1906 ble han igjen lansert som en verdenssensasjon, nå i et apebur i Bronx Zoo.

Skjøt pil etter tilskuerne
Ota Benga ble umiddelbart en suksess for den berømte dyrehagen, som var regnet som verdens største. Hver ettermiddag gikk folk mann av huse for å se byens nye attraksjon, som ifølge dyrehagen var «et rasebiologisk eksempel på den laveste form for biologisk utvikling av mennesket».

Avisene fra denne tida forteller om en hylende, jublende og kjeftende horde, som i timevis stod utenfor gjerdet og forsøkte å påkalle «apemannens» oppmerksomhet.

Amerikanske avisoppslag dokumenterer den enorme oppmerksomheten rundt Ota Bengas skjebne. Men vel ute av apeburet ble han fort glemt.

Og oppmerksomhet fikk de; ifølge avisreferatene responderte Ota med å skyte en pil mot plageåndene, før dyrevokterne fikk fanget ham og satt ham tilbake i buret igjen.

Tragedie
Utforskingen av det afrikanske kontinentet på 1800-tallet brakte mye ny antropologisk kunnskap til den europeiske kulturen. Samtidig var det lite fokus på menneskeverdet. Kvinner med skjegg eller mennesker med alvorlige deformiteter var i lang tid blitt vist fram mot betaling, og med kidnapping av ulike «rare» afrikanere ble tilgangen til slike utstillingsobjekter radikalt mye større.

– Bak de fleste av disse tidlige presentasjonene av «missing links» stod rå bløffmakere og ikke vitenskapsmenn. Men ikke bare, påpeker Newkirk, som har gått systematisk igjennom historien.

I dyrehagen i Bronx ble slagsiden bak publikumssuksessen stadig mer tydelig, og særlig svarte baptistiske kirkeledere begynte å stille etiske spørsmål rundt Ota Bengas skjebne. Debatten ble formidabel, ledelsen for dyrehagen forsøkte å fraskrive seg ansvaret og hevdet at Ota både trivdes og hadde det bra i buret, før de ga etter for presset, løslot Benga og lovet at han skulle få komme hjem igjen.

Avisklippene viser tydelig hvordan New Yorkerne i stigende grad så på Ota Benga som et problem som måtte løses. Forslag til løsninger var mange.

Men første verdenskrig raste, Ota Benga ble glemt og løftet om hjemsendelse ble brutt. I 1916 tok Ota Benga selvmord, 32 år gammel.

 

Denne artikkelen er en forkortet utgave av historien som fortelles i filmen.

Du kan se hele den 55 minutter lange dokumentarfilmen her.