En usannsynlig overgang for aper

Naturlig utvalg ville enkelt ha sjaltet ut overgangsformer mellom aper og mennesker, skriver Karsten Pultz.

En usannsynlig overgang for aper

16. februar 2021 kl. 11:01
Forfatter:Dag Erlandsen/Karsten Pultz

En gradvis overgang fra treklatrende ape til langdistanseløpende menneske er temmelig umulig, hevder forfatter Karsten Pultz.


– Skulle en ape ha utviklet seg til et menneske, ville det bety millioner av år i en handikappet overgangsform, en form som naturlig utvalg ganske snart ville ha sortert ut, skriver Pultz i en artikkel i siste utgave av Origo:

Spørsmål: Min nabo tror vi stammer fra aper. Hvordan overbeviser jeg henne om at det er feil?

Svar: Menneskekroppen er en ikke-reduserbar kompleks mekanisme, hvor hodets plassering på ryggsøylen, føttenes utforming, armenes montering på kroppen, benmusklenes plassering pluss en mengde andre egenskaper fungerer i en helhet, målrettet mot blant annet å kunne utføre langdistanseløp. Enhver gradvis overgang fra treklatrende ape til et løpende menneske ville demonstrert at en slik evolusjon er en umulighet. Prosessen ville produsert handikappede individer, som verken ville kunne klatre eller løpe særlig godt – altså individer, som naturlig utvelgelse relativt raskt ville sortert ut.

– Treklatring er ett spesialfelt, langdistanseløp et annet. Vi kommer ikke fra den ene spesialiserte funksjon til den andre uten ubrukelige overgangsformer, som naturlig utvalg ville sortert vekk. Derfor er det faktisk evolusjonsteoriens egen mekanisme, «naturlig utvalg», som demonstrerer at evolusjon er en umulighet. Naturlig utvalg ville fjernet ethvert individ, som fikk mutasjoner som med tiden kunne ha ledet til nye funksjoner – fordi de samme mutasjoner ville degradere nåværende funksjoner. Kort sagt: aper ville ikke kunnet ha utviklet evnen til langdistanseløp, uten å gi avkall på treklatring. Da evolusjon foregår i snegletempo over tusener av generasjoner, ville den ha produsert en lang sekvens av handikappede aper, som neppe hadde overlevet gjennom et stort antall generasjoner, inntil den nye funksjon var fullt utviklet.

– Legg dertil det faktum, at alle fossiler kan deles i to tydelig distinkte grupper: aper og mennesker. Det eksisterer ingen overgangsformer, som kan understøtte evolusjonsteorien. De få påståtte eksempler, som for eksempel Lucy (den påståtte «bi-pedale» ape), bygger alle enten på fabrikkerte data, eller de er konklusjoner tatt på bakgrunn av få og ubetydelige fragmenter, hvor evolusjonsforskernes fantasi får fritt spillerom (se evt. boken Exit Evolution).

De mest tungtveiende argumenter mot «ape-til-menneske-utviklingen» finner vi i genetikken. Det er ca. 16 fundamentalt forskjellige morfologiske trekk hos aper og mennesker. Det vil kreve et stort antall koordinerte mutasjoner for å komme fra den ene morfologien til den andre. Bare to koordinerte mutasjoner ville det ta 216 millioner år for å oppstå (evolusjonistenes eget tall), hvilket naturligvis utelukker, at aper har kunnet utvikle seg til mennesker på de 6-7 millioner år, som paleontologien hevder.

(Artikkelen er hentet fra Udfordringens brevkasse. Karsten Pultz er forfatter av boken Enter ID Videnskaben udfordrer Darwin, 2020.)